Aldri mer 22. juli!Som et land okkupert av nazistene i fem år og med en fascistisk massakre i altfor friskt minne, skulle en tro at Norge var i stand til å feie ut fascisme og rasisme en gang for alle. Likevel skjer det ikke. Hvorfor?

To år etter terrorhandlingen har flere kronikkforfattere og kommentarer pekt på at det norske samfunnet har lært lite eller ingenting av 22. juli. Men også de unnlater å trekke den nødvendige konklusjonen: at fascistisk og rasistisk organisering og propaganda må kriminaliseres.

Det som skjedde på Utøya var en menneskelig tragedie av dimensjoner. Men tragedien var også noe mer: Massedrapene var en kalkulert handling som «logisk» fulgte av en kriminell politisk ideologi, fascismen.

Hele Norge vet dette, men de toneangivende opinionsdannerne og kommentariatet nekter visst å ta det inn over seg. De fortsetter i sitt idealistiske univers med å abstrahere Ordet fra Handlingen, og er – formodentlig uten å vite det – fascistenes nyttige idioter, som vi påpekte i forbindelse med debatten sommeren 2012. [Les artikkelen her]

Selv etter at Breivik i grusom detalj har levert tusen sider dokumentasjon på den ubrutte sammenhengen mellom fascistiske ord og fascistisk handling (og har understreket det samme for domstolen), har deler av intelligentsiaen gjort Ordet til et frittsvevende ikon, til en hellig guddom, likegyldig hvilke forbryterske udåder dette Ordet oppmuntrer og leder til.

Stiftelsen Fritt Ord har endog funnet det på sin plass å hjelpe budskapet fram med 75 000 blanke kroner.

Og som vi husker, sørget medie-Norge velvillig for å formidle Breiviks ideologiske budskap og «forsvarstale» til de tusen hjem, nøyaktig slik terroristen hadde planlagt det. En klage over denne massespredningen til Pressens Faglige Utvalg ble avvist med at pressen var i sin fulle rett. [Les: PFU frikjenner sine egne]

Dette skjer parallelt med en pågående kampanje for å «forstå» norske frontkjempere og nazikollaboratører under 2. verdenskrig, blant annet fordi de hadde det visstnok «aktverdige» motiv å bekjempe kommunismen – det vil si Sovjetunionen og de mest aktive norske antifascistiske motstandsfolkene. Og i disse dager foreslås det igjen å grave opp nazibautaen på Stiklestad som et slags «kulturminne» … slik Quislings egen sekretær og NS-fører Finn Thrana foreslo i 2005.

En av de overlevende etter den fascistiske massakren 22. juli, Ali Esbati, konstaterer at «Norge har ikke lært noe av Utøya» (kronikk i Dagbladet 22.7.2013). Poenget blir til de grader understreket av halen av hatske nettkommentarer under kronikken – også etter at dagbladet.no har fjernet de aller verste.

Esbati omtaler den evige tautrekkinga om hvor grensene for det anstendige skal trekkes. Han viser hvordan «respektable» politikere nører oppunder det rasistiske grumset, men tilsynelatende aksepterer Esbati premisset om at det bare er snakk om å trekke de sosialt akseptable grensene, ikke de juridiske.

Rett nok kan fascismen ikke bekjempes reint formaljuridisk, like lite som den kan bekjempes reint «intellektuelt» eller reint sosialt. Poenget er at fascismen må konfronteres overalt hvor den viser seg og med alle midler som står til rådighet.

Dét bør være lærdommen når vi snakker om 22. juli 2011 – slik det var lærdommen etter 9. april 1940.

Grenseoppgangen burde egentlig ikke volde debatt i det hele tatt. Den er for lenge siden definert i FNs konvensjon mot rasediskrimering (pdf), som også trekker skarpe juridiske grenser. Men det har i alle år vært påfallende taust om denne konvensjonen i Norge, selv etter 22. juli.

Saken er at norske myndigheter ikke etterlever denne konvensjonen som Norge ratifiserte i 1970. Gjentatte pålegg og anbefalinger fra FN-komiteen (CERD) som overvåker hvordan enkeltstatene etterlever sine forpliktelser, blir i realiteten ignorert. Bekymringsmeldingene fra CERD omfatter norske myndigheters behandling av asylsøkere, tatere, samer og romanifolk – og ikke minst Norges unnfallende holdning overfor rasistiske og fascistiske organisasjoner.

Alt dette er naturligvis særs pinlig for det offisielle Norge, og derfor er det tydeligvis en ikke-sak, både for politikerne og for pressa. Ettersom konvensjonen stort sett er omgitt av medietaushet og dermed ukjent for de fleste, er det på sin plass å minne om dens artikkel 4 der det bl.a. heter at konvensjonspartene skal:

a) erklære som straffbar handling all spredning av idéer om raseoverlegenhet eller rasehat, all tilskyndelse til rasediskriminering, alle voldshandlinger eller tilskyndelse til slike handlinger mot en rase eller gruppe av personer av annen hudfarge eller etnisk opprinnelse, og også enhver form for støtte, herunder økonomisk støtte til raseaktivister;

b) erklære ulovlig og forby organisasjoner og organisert og annen propagandavirksomhet som fremmer og tilskynder til rasediskriminering og erklære som straffbar handling deltakelse i slik virksomhet eller slike organisasjoner; (Mine uthevinger. J.St.)

c) ikke tillate at offentlige myndigheter eller offentlige institusjoner, landsomfattende eller lokale, fremmer eller tilskynder rasediskriminering.

CERD påpeker i sin siste rapport (2011) at Norge fremdeles ikke har implementert konvensjonen i det nasjonale lovverket, og komiteen gjentar og presiserer nok en gang sin bekymring over manglende kriminalisering av rasistiske organisasjoner (se spesielt pkt. 21). NDL, Vigrid, SIAN og desslike får som kjent opptre fullt lovlig og attpåtil med politibeskyttelse i Norge.

Imens lefler politikere, media og kommentariatet med fascismen og rasismen som var den et interessant, om enn uappetittlig fenomen. Fascistiske og rasistiske budskap blir ansett for å være ytringsmessig verneverdige, mens den direkte linja mellom dette budskapet og de kriminelle handlingene som oppmuntres, blir abstrahert og bortforklart. Man dekker seg bak at mange av ytringene kommer fra «folkedypet», men de færreste spør hvor dette folkedypet henter sine tanker og meninger ifra.

Denne liberale naivismen legitimerer og forsterker rasistiske fordommer som framkommer i nettavisenes kommentarfelt, som så i neste omgang brukes som alibi og springbrett for reaksjonære utspill fra «seriøse» politikere.

Unnfallenheten i forhold til rasisme og nazisme blir ideologisk understøttet av et kobbel av liberale tankesmier og professorer som skriver avhandlinger om «totalitære ideologier», der kriminell fascisme og nazisme blir forsøkt satt i bås med humanistisk sosialisme og kommunisme. Tilsynelatende tar man avstand fra fascisme og nazisme, mens man i virkeligheten relativiserer og bagatelliserer denne kriminelle ideologien.

Den paradoksale og tragiske situasjonen er dermed at vi har:

  1. et regjeringsparti hvis egne ungdommer ble myrdet av en svoren fascist, men som likevel fortsetter med å neglisjere FNs konvensjon mot rasediskriminering og dens krav om forbud mot rasistiske og fascistiske organisasjoner og ditto propaganda,
  2. en «skravleklasse» som vil verne om rasistisk ytringsfrihet og endog gi den slags ytringer økonomiske stimuli – begge deler uttrykkelig forbudt i ovennevnte konvensjons Art. 4,
  3. en skokk med liberale «tankesmier» og professorer som med frokostmøter og i bokform relativiserer fascisme og nazisme og driver med en aktiv historieomskriving som en utdøende krigsgenerasjon snart ikke lenger er fysisk i stand til å tilbakevise.

På denne bakgrunnen er det et stort lyspunkt at Eskil Pedersen og AUF har gitt til kjenne at det er på tide å gi 22. juli et tydeligere politisk innhold, selv om AUF av forståelige grunner ikke ennå ser seg i stand til å være en organiserende drivkraft. AUF bør ikke desto mindre minne sitt moderparti om FNs konvensjonstekst og CERDs anbefalinger, og kreve at alle deler av konvensjonen straks blir implementert i norsk lovgivning.

Arbeiderbevegelsen, fagbevegelsen, kommunister og sosialdemokrater har alltid vært fascismens hovedfiende, enten vi snakker Tyskland 1933, Norge 1940 eller Norge og Utøya 2011. Det er arbeiderbevegelsen og ikke minst fagbevegelsen som igjen må ta hovedansvaret for å røske fascisme og rasisme opp med rota.

Realitetene lærer oss at et så livsviktig spørsmål ikke kan overlates til politikere. Og slett ikke til skravleklassen og borgerlige medienisser.

Denne artikkelen er også publisert på Dagsavisens Nye Meninger

*Utdrag fra CERD-rapporten

21.The Committee is concerned about racist views expressed by extremist groups, some representatives of political parties, in the media, including the internet, which constitute hate speech and may lead to acts of hostility against certain minority groups and about the existence of associations involved in such activities. The Committee is also concerned that there are few complaints against racist acts, including those committed by law enforcement agents, and that few cases are dealt with by courts. The Committee is concerned further at the lack of judicial statistical information concerning the number of complaints, investigations, prosecutions and condemnations regarding racist acts. (arts. 4 and 6)

The Committee recalls its general recommendation No. 15 (1993) on article 4, according to which all provisions of article 4 of the Convention are of a mandatory character, and recommends that the State party establish a clear and transparent definition of hate speech and hate crimes with a view to observing a balance between the right to freedom of expression and overt expressions of racist views according to article 4 and ban organizations promoting racism and racial discrimination . It recommends the development of a strategy to deal with racism in public discourse more effectively. In light of its general recommendation No. 31, the Committee also requests the State party to provide judicial statistical data on the number of complaints, number of cases dismissed and reasons for dismissal, investigations, prosecutions and condemnations regarding all types of racist acts, as provided for in article 4 of the Convention, including those committed by law enforcement agents.