EU har høstet en foreløpig seier etter blodbadet i Ukraina, godt assistert av brunskjortene i Lviv og Kiev. Det ukrainske folket er kastet til ulvene, både innenfor og utenfor landets grenser.

deltukrainaGår det mot et delt Ukraina? CC-BY futureatlas.comRundt 80 demonstranter og mer enn et dusin politifolk er drept i gatekampene. Det ble etablert en kortvarig borgfred da opposisjonslederne inngikk en avtale med Janukovitsj om å begrense presidentens makt og opprette en nasjonal samlingsregjering som skulle forberede nyvalg. Men da de la fram avtalen på Maidan-plassen, ble de buet ut av de fascistiske militsene og fotballpøbler fra Svoboda og Pravy sektor (Høyre sektor). Fascistene vant tilslutning fra et flertall av demonstrantene. Med det erklærte opposisjonslederne ydmykt at de tok avstand fra avtalen de nettopp hadde undertegna.

Etter at både partifeller og velgere har vendt ham ryggen, har president Viktor Janukovitsj flyktet til den østlige delen av landet. Flere titalls delegater fra presidentens parti, Regionpartiet, snudde kappa etter vinden og meldte overgang til opposisjonen; mange av dem skal ha blitt utsatt for vold og truet på livet. Fascistlederne krever nasjonalt forbud av både Regionpartiet og Ukrainas kommunistiske parti, som allerede har fått sine kontorer vandalisert.

Dermed har flertallet i parlamentet (Verkhovna Rada) blitt snudd på kuppaktig manér, og forsamlinga har reversert en rekke lover som ribber presidenten for sine fullmakter. Janukovitsj nekter å godta avsettelsen, som han kaller et statskupp.

Den korrupsjonsdømte tidligere statsministeren Julia Timosjenko har blitt sluppet ut av fengsel. Hun skal nå konkurrere med Arsenij Jatsenjuk (Fedrelandspartiet, tidligere utenriksminister), tungvekstbokseren Vitalij Klitsjko fra UDAR og Oleh Tiahnybok fra fascistpartiet Svoboda om makta. Men Timosjenko har et frynsete rykte, også blant sine «egne». Hun er del av det korrupte oligarkiet i minst like stor grad som Janukovitsj, de representerer bare ulike fløyer av borgerklassen.

Et «handlekraftig» EU

EU og Russland har i månedsvis utveksla gjensidige anklager om innblanding i Ukrainas egne anliggender. Den norske utenriksministeren er på sin side imponert over at EU har klart å vise «handlekraft». Janukovitsj ble i november stilt overfor valget mellom en frihandelsavtale som ville gjøre landet til et assosiert medlem av EU eller en fortsatt tollunion med landets største handelspartner Russland. Etter en tids vakling svarte Janukovitsj ja takk til store russiske kreditter og reduserte gasspriser.

EU hevdet straks at Ukraina hadde vraket «Europa», og intensiverte sin offensiv for å manipulere den ukrainske opinionen. I månedsvis har europeiske og amerikanske politikere holdt appeller i Vest-Ukrainas storbyer side ved side med mer og mindre rabiate opposisjonspolitikerne. En av de mest aggressive blant EU-landas utenriksministre har vært svenske Carl Bildt – som har beholdt jobben også etter at han ble avslørt av Wikileaks som USA-spion.

Som statsoverhode har Janukovitsj og hans fløy av det ukrainske borgerskapet et sjølsagt ansvar for blodbadet i gatene. Men det er en grov forenkling og manipulasjon av fakta å gi Janukovitsj eneansvaret. Gjennom propaganda, penger og infiltratører og annen innblanding har EU og USA oppmuntret til voldelige konfrontasjoner, også når regimet viste forhandlingsvilje og tilbakeholdenhet. I starten av demonstrasjonene var det væpna og uniformerte militser som sto for den groveste voldsutøvelsen.

Historisk har Ukraina vært delt mellom Polen og Russland helt fram til den russiske revolusjonen åpnet for opprettelsen av sovjetrepublikken Ukraina, der det ukrainske språket fikk lov til å utvikle seg. Likevel har kulturforskjellene mellom vest og øst aldri blitt utviska. I de russisktalende østlige og sørlige delene av landet, Donetsk og Krim, nekter lokale myndigheter å innordne seg kuppmakerne i Kiev. På en mønstring i Kharkiv har tre tusen deputerte folkevalgte erklært at de vil «gjenopprette forfatningsmessig orden» og en alternativ regjering «for å redde landet». En splittelse av landet er en absolutt mulighet.

Frykt for pogromer

I det vestlige regionene, der «demokratiforkjemperne» lenge har hatt overtaket, er både kommunistiske partier og Regíonpartiet bannlyst. I Svobodas kjerneområde Lvov og andre byer har jødene lenge vært utsatt for trakassering og forfølgelse fra brunskjortene. Det samme gjelder venstreorienterte som har deltatt i manifestasjonene mot Janukovitsj.

«Her bor det jøder», blir malt på husdørene til jødiske familier. Framstående rabbinere oppfordrer landets to hundre tusen jøder til å flykte fra Ukraina av frykt for pogromer. Samtidig går noen meldinger ut på at tidligere israelske soldater og Mossad-agenter har vært aktive i protestbevegelsen i Kiev.

Europas nest største land er også et av de mest korrupte. Den såkalte friheten som ble oppnådd ved oppløsninga av det tidligere Sovjetunionen, har siden 1991 betydd at folket er blitt flådd til skinnet av korrupte politikere som har tilranet seg og privatisert det som, iallfall offisielt, var samfunnsmessig eiendom. Ukrainere flest er møkk lei av gjennomkorrupte politikere fra de forskjellige blokkene, som alle representerer ulike fraksjoner av borgerskapet og oftest er redskaper for utenlandske makter. Derfor har også breie lag av vanlige folk tatt del i protestene mot det sittende regimet. Det vil sjølsagt være feil å avskrive alle demonstrantene som fascister.

Minnesmerke over sovjetsoldaten rives. Bilde fra stryi.com.ua via rt.com.Minnesmerke over sovjetsoldaten rives. Bilde fra stryi.com.ua via rt.com.

Antikommunisme og russerhat

Men det økonomiske og politiske bakteppet har gitt fascistene spillerom til å operere som «motstandere av korrupte politikere», samtidig som de dyrker de svarteste sidene ved ukrainsk historie, som jødeforfølgelser og russerhat. En rekke Lenin-statuer er blitt velta av mobben. Det samme har skjedd med monumentet over den sovjetiske soldat til minne om ofrene i kampen mot Hitler-fascismen. Slik «nyskrives» historia i Ukraina med fascistene i spissen, uten merkbare protester fra de demokratisk innstilte delene av protestbevegelsen.

Dagens ukrainske fascister repetererer den anti-russiske og anti-semittiske propagandaen. Partier av typen Svoboda sikter seg inn på den yngre generasjonen som aldri har opplevd annet enn kapitalistisk krise, korrupsjon og antikommunistisk propaganda siden 1991. De eldre husker derimot godt nazistenes herjinger og kampen Rødehæren førte mot Hitlerfascismen. Rundt sju millioner sivile ukrainere, av dem rundt en million jøder, fikk bøte med livet under fascismens åk.

Pravy sektor bruker helt åpenlyst flagget til Ukrainas opprørshær fra krigens dager, en «motstandsbevegelse» som under det meste av krigen slaktet polakker og jøder og samarbeidet med nazistene mot Den røde armé.

Det er sjølsagt forskjeller mellom de åpne nazistene i Pravy Sektor eller Svoboda og de markedsliberale lederne av den vest-ukrainske opposisjonen. Men «revolusjonsfargen» som går igjen i alle partier og bevegelser fra det ekstreme høyre til det «liberale høyre» er sjatteringer av brunt. I Kiev har USA sitt førstevalg til å overta styringa i landet (ifølge en lekket telefonsamtale med viseutenriksminister Victoria Nuland), gjort nazihilsen i full offentlighet. Jatsenjuk etteraper dermed sin alliansepartner, fascistlederen Tiahnybok, også han en god venn av de amerikanske diplomatene. (Se: Washington samarbeider med ukrainske nynazister.)

Ukrainas strategiske betydning

Ukraina er et slagfelt for rivaliserende imperialistiske blokker, slik det fruktbare slettelandet har vært en rekke ganger opp gjennom historia. Geostrategisk er Ukraina uhyre viktig, ikke minst for Russland. Ukraina har den nest største hæren i Europa og huser den russiske Svartehavsflåten i Sevastopol. Landet har enorme mineralressurser, betydelig tungindustri og enorme jordbruksarealer. Ukraina er fremdeles det viktigste transittlandet for eksporten av russisk gass til Europa. Når Tyskland, sammen med Frankrike og Polen, har involvert seg så direkte i regime-endringene i Kiev, skyldes det blant annet at Tyskland har sikret seg via den nye gassrørledninga fra Vyborg til Greifwald. Russland har nå frosset kreditten på 15 milliarder dollar og kalt hjem sin ambassadør i Kiev. Hva som skjer videre, gjenstår å se.

Sett fra Vestens synspunkt var timingen for opprøret og regimeveltinga perfekt. Russland og president Putin har vært fange av sitt eget prestisjeprosjekt vinter-OL, og har vært nødt til å ta overordna hensyn til landets internasjonale image. Når Vesten løfter sin EU-pokal i Kiev, er den russiske medaljefesten i Sotsji neppe tilfredsstillende trøst for Vladimir Putin.

Borgerskapet i Vesten står fram som ivrige tilhengere av «gatas parlament» og «væpna revolusjon» så lenge det gjelder folkeopprør mot uavhengige regimer som NATO, USA og EU vil ha fjernet og erstattet med sine utvalgte nikkedokker.

Imperialistene går ikke av veien for å la fascister og islamister være spydspisser for disse «folkeopprørene». Hverken i Ukraina eller i Syria. En skal ikke være stor spåmann for å se at imperialistene alt er i gang med å forberede en «fargerevolusjon» i Hvite-Russland, Russlands siste partner i Europa som ikke har underlagt seg taktstokken til NATO og EU.

STOPPNATO

Stadig aktuell!