Rapporten fra 22. juli-kommisjonen   Helt grunnleggende for legitimiteten til en hvilken som helst statsmakt er at den er i stand til å verne om sine egne innbyggere. Gjørv-kommisjonens rapport (NOU 2012:14) påviser i detalj at den borgerlige norske staten var fullstendig ute av stand til dette den 22. juli 2011.

Terrorberedskap - effektivt når det gjelder Israels ambassade, som her på bildet.Konklusjonene fra kommisjonen er en total slakt av det norske statsapparatet, av regjeringa og embetsverket, og i særdeleshet av politiet og politiledelsen. Rapporten avslører elendig krisehåndtering, ansvarspulverisering og manglende evne til å iverksette beslutninger tatt av de samme instansene. Granskningsutvalget påviser brutalt og detaljert at seindrektighet og ansvarsfraskrivelse ga Utøya-terroristen en ekstra halvtime til å fortsette sin drapsorgie mot forsvarsløse ungdommer.

Slutningene er diametralt motsatt av politiets interne «granskning», som ikke er annet enn en hvitvasking av etaten, og ikke minst av egen ledelse.

Det er allment kjent at politiet i en årrekke har gitt blaffen i såkalt hverdagskriminalitet som rammer folk flest. Alle former for kriminalitet, fra voldtekter til biltyverier, blir i de fleste tilfeller straks «henlagt etter bevisets stilling». Den eneste grunnen til at vanlige folk gidder å anmelde forhold til politiet, er fordi forsikringsselskapene krever det. Sjølsagt er dette ikke sammenliknbart med terrorhandlinger og massedrap. Men det viser at politiets likegyldighet i forhold til å verne om vanlige folk er et strukturelt fenomen, ikke et sammentreff av uheldige omstendigheter eller ressursmangel.

I et land som Norge kan verken teknologisk tilbakeliggenhet eller dårlige statsfinanser brukes som unnskyldning for den skandaløse svikten når det gjelder å trygge egne borgeres sikkerhet.

Vi veit at det ikke mangler ressurser når politiet skal verne om fascister som marsjerer i gatene, når unge husokkupanter skal jages ut eller når flyktninger skal fanges inn og settes på første fly tilbake til andre verdensdeler. Da stiller ordenspoliti og beredskapstropp i full mundur, gjerne med helikopter svirrende i lufta. Et helikopter som imidlertid ikke lot seg oppdrive den skjebnesvangre julidagen i fjor …

PST mangler heller ikke ressurser, de har fått tilført hundretalls millioner de siste åra, men har videreført sin tradisjon med å jakte på muslimer og venstreorienterte til tross for høyreekstremismens voldshistorikk i Norge og det faktum at fascistiske og rasistiske drapsoppfordringer har florert på nettet i mange år.

Den bisarre sannheten er at denne evneløsheten når det gjelder å beskytte folket har en klasselogikk. Den kapitalistiske statsmakta har til oppgave å verne om systemet, om de rike og sine egne institusjoner. Folket kommer i beste fall i annen rekke.

Derfor har folket lært at det må stole på seg sjøl. Heltene som redda liv på Utøya var alminnelige sivile og helsepersonell som skjønte at politiet ikke var til å stole på. Det var sivilister som rapporterte om mistenkelige biler og en mann i uniform, meldinger som lenge ble ignorert av politiet.

Politiets ulike instanser står nå blottet for all troverdighet, særlig etter de mange forsøkene på å bortforklare sannheten. Vi krever at politidirektoratet, politisjefene (som i fjor fikk bonus utbetalt for godt utført arbeid!) og staten sjøl stilles til ansvar. Det er et sjølsagt krav at vanlige innbyggere skal beskyttes mot kriminalitet og overgrep.

Men i det kapitalistiske Norge må vi erkjenne at det sivile samfunnet må belage seg på å ta ansvaret for egen sikkerhet. Den borgerlige statsmakta har som fremste oppgave å verne om seg sjøl og egne klasseinteresser – ikke om folkets ve og vel. Sånn vil det fortsatt være, uavhengig av hvor mange runder med politisk oppvask vi blir vitne til i media og på Stortinget de kommende ukene.

Faren er stor for at de omleggingene og innstrammingene av politietaten og dens ukultur som sannsynligvis kommer i rapportens kjølvann, snarere vil bety et mer sentralisert og paramilitært politi enn et politi som har som motto å beskytte vanlige folk.

Vi kommer tilbake med en mer utfyllende omtale av 22. juli-rapporten.