Illutrasjon: Carlos Latuff.Protestene i Istanbul brer seg over hele Tyrkia. Politibrutaliteten har allerede krevd de første dødsofrene. Nå varsler flere store fagforbund proteststreiker mot undertrykkinga. Det handler om langt mer enn trærne i Taksim-parken.

Selma Gürkan er leder av det tyrkiske arbeiderpartiet EMEP.Selma Gürkan er leder av det
tyrkiske arbeiderpartiet EMEP.
«AKP-regeringa, som vil omdanne Gezi-Taksim-parken til et kjøpesenter og hogge trær for å bygge motorvei og flyplass, bruker polititerror til å undertrykke borgere som vender seg imot politikken til regeringa», sier lederen for Tyrkias Arbeiderparti EMEP, Selma Gürkan.

Hun oppfordrer folk til å mobilisere i gatene «for å styrke frihetens og demokratiets stemme».

Gürkan understreker at problemet er AKP-regjeringa og dens diktatoriske avvisning av folkets krav og ønsker, og hun fordømmer politiets morderiske angrep. «Kampene i Gesi-parken har nok en gang avslørt den tyrkiske regjeringa. Hendelsene viser at det ikke er noen forskjell mellom Erdoğan og de arabiske diktatorene, ofte omtalt som 'moderne faraoer'», sier EMEP-lederen. «Vi oppfordrer arbeiderne og folket i Tyrkia til å gå ut i gatene og vise styrke overfor en brutal regjering som angriper sin egen befolkning med tåregass og vender det døve øret til folkets protestrop, selv når det bare dreier seg om noen trær.»

Mangesidig protestbevegelse

Situasjonen er blitt farlig og ubehagelig ikke bare for statsminister Recip Tayyip Erdoğan, men i vel så stor grad for Nato, som aktivt forsøker å kjøre fram Tyrkia som en liberal-islamsk «modellstat» i kampanjen for regimeendring i Midtøsten og Nord-Afrika.

Erdoğan, som under den arabiske våren fant det opportunt å lange ut mot (noen av) de arabiske despotiene, blir nå sjøl anklaget for å være despotisk.

Det som startet som demonstrasjoner mot rasering av Taksim-plassen, det tradisjonelle senteret for faglige og politisk mønstringer i Istanbul som også er en av byens gjenværende grønne lunger, har utvikla seg til et politisk opprør mot et stadig mer autoritært og undertrykkende regime. APK-regjeringa prøver også å innføre religiøse restriksjoner, noe som vekker harme i så vel arbeiderklassen som blant intellektuelle og småborgere i det relativt sekulære Vest-Tyrkia.

De tyrkiske arbeiderne har gang på gang reist seg i protest mot Erdoğans nyliberale økonomiske politikk som blant annet har ført til omfattende privatisering og salg av statsbedrifter med påfølgende masseoppsigelser.

Det har de siste månedene vært store demonstrasjoner i en rad tyrkiske byer, ikke minst mot grensa til Syria, i protest mot den tyrkiske statens intervensjonspolitikk og trening av syriske opprørsbander. Disse markeringene har stort sett vært tidd ihjel i vestlige medier.

Generalene har styrt tyrkisk politikk i årtier. Det siste militærkuppet fant sted i 1981 i samforstand med Nato og USA, og fremdeles er hovedelementer fra generalenes fascistiske grunnlov gjeldende «rett». Også Erdoğan fikk smake generalenes makt, han ble som borgermester dømt til fengselsstraff i 1999 for å ha lest et dikt. Rettferdspartiet (AKP) kom til makta i 2002 som et alternativ til de gamle kemalistiske partiene. Særlig har AKP hatt støtte i de kurdiske provinsene i øst, som i årtier har slåss for nasjonale og sosiale rettigheter, og der religionen også har sterkere påvirkningskraft. Men fremdeles er tyrkiske fengsler fylt opp med politiske fanger, spesielt kurdere, journalister, progressive aktivister og fagforeningsfolk.

Strek i regninga for Nato

Den sterke tyrkiske militærmaskinen kombinert med Erdoğans islamisme à la USA spiller en hovedrolle i å støtte opprørerne i Syria med baser, våpen, teknologi og tidvise militære raid over grensa. Tyrkia har lang tradisjon for å krenke grensene til både Irak og Syria i kampen mot kurderne og for å sikre kontroll over vannressursene. Store ambisjoner om å rykke fram som en regional stormakt i Midtøsten med Nato i ryggen har preget tyrkisk utenrikspolitikk de siste par åra.

Men trass i tyrkisk støtte og EUs offisielle frislepp av våpenslusene går det for tida dårlig på slagmarken for de vestlig-støtta hellige krigerne og terroristene som utgjør tyngden i den syriske «opposisjonen» SNC. Derfor passer det særdeles dårlig for Nato at den råtne tyrkiske «modellen» nå blir avkledd rett foran den arabiske verdens øyne, samtidig som regjeringa i Ankara tvinges til å konsentrere seg om innenrikspolitiske problemer.

Etter utbruddet av den arabiske våren i 2011 har Erdoğan, med USA og Nato i ryggen, markert seg kraftig som regional stormakt. Erdoğan dro tidlig på rundreiser til både Egypt og Qatar for å knytte tettere bånd til Det muslimske brorskapet. Han er nå underveis til Marokko, Algerie og Tunisia – om ikke protestene tvinger ham hjem igjen.

Mens den norske regjeringa ikke nøler et sekund med fordømmelser av brutalitet og påståtte overgrep fra regimet i nabolandet Syria, har utenriksminister Espen Barth Eide flere ganger forsvart tyrkiske (så vel som israelske) krenkelser av folkeretten. Sjøl når det Nato-allierte tyrkiske regimet går løs på sitt eget folk og kaller dem «vandaler», er norsk UD taus taus som en østers. Så taus at Venstre-leder Trine Skei Grande har etterlyst en reaksjon fra Espen Barth Eide. Den er så langt ikke kommet …

Video: The first week of resistance

STOPPNATO

Stadig aktuell!