Folket sa neiDen folkelige mobiliseringa mot EU har to ganger sendt sjokkbølger inn over makteliten. Boka «Folket sa nei» oppsummerer historia fra det første demonstrasjonstoget mot EEC i 1962 og fram til den andre folkeavstemninga 28. november 1994.

Mens folkets rungende nei i 1972 har fått brei omtale i form av bøker og pamfletter, har det vært skrevet langt mindre om kampen som endte med ny nei-seier i 1994. Det har Nei til EU villet rette på ved 20-årsmarkeringa. 

Dag Seierstad er den som har ført boka i pennen. Han er nestor i nei-bevegelsen og SF/SV-veteran. Det siste farger dessverre enkelte avsnitt i det som for øvrig virker som ei god og lærerik framstilling av den norske EF- og EU-motstanden gjennom femti år.

Menneskene sto opp imot makta, media og millionene både i 1972 og i 1994. Begge ganger var det en brokete allianse av mange krefter som gjorde seieren mulig. 

Samme kampen, men med viktige særtrekk

Tross mange fellestrekk ved striden om EF/EU i ’72 og ’94, var det også mange og til dels vesentlige forskjeller. EU var i 1994 blitt nettopp den unionen som motstanderne i 1972 hadde hevdet i sin påståtte «skremselspropaganda». Ellers var den kanskje viktigste forskjellen at LO-kongressen i '94 trosset Yngve Hågensen og Gro Harlem Brundtland og at ja-sida fikk totalt mediemonopol i og med at Dagbladet flagga overgang fra Nei til Ja.

Mens det Ap-kontrollerte LO-maskineriet i 1972 ble satt inn for å sikre et ja-flertall, valgte det som hadde vært motstandernes eneste større pustehull i medie-Norge – Dagbladet – å snu kappa i 1994. I tillegg kom det såkalte svenskesuget i 1994, men det hadde i og for seg en viss parallell til det dansk-britiske suget i 1972 (Danmark og Storbritannia blei med i EF i 1973).

Ved begge anledninger var løgnene fra Arbeiderpartiets ledelse, statsministre, NHO og andre samfunnstopper framtredende. Norge ville bli rammet av sammenhengdende katastrofer dersom vi ikke ble med i Fellsmarkedet og seinere Unionen. Boka minner betimelig om hva disse lystløgnerne i politikk og næringsliv faktisk sa og gjorde.

Kristen Nygaard (1926–2002) var den store strategen bak det som endte med nei-seier i 1994. Nygaard var en nøktern og beskjeden mann, og ingen stor «folkeforfører». Derimot hadde han en fabelaktig evne til å analysere den politiske situasjonen og samle en brei bevegelse på et riktig grunnlag, av gamle EU-motstandere kjent som de fire bærebjelkene. Han får fortjent omtale. 

Klassekamp og organisasjonsstrid

Arbeiderklasen og det faglige perspektivet var klart mer framtredende i 1994, først og fremst pågrunn av at store deler av fagbevegelsen denne gangen blei mobilisert. Det skal heller ikke underslås at SME (Sosialdemokrater mot EU) spilte en vesentlig rolle. Klasseperspektivet ble tidlig på 70-tallet i første rekke reist av Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid (AKMED), der den unge ml-bevegelsen var drivkrafta. 

Ledelsen i den daværende Folkebevegelsen dominert av bondeorganisasjonene, Senterpartiet og SF, gjorde alt den kunne for å stigmatisere AKMED. Blant annet forbød de dobbelmedlemskap i Folkebevegelsen og AKMED. Det er når han skal skildre historiske hendinger som dette at Seierstad lar sine SF/SV-briller farge framstillinga, for eksempel ved å skrive at det «sannsynligvis ville ha blitt et ja-flertall» i 1972 dersom SUF(m-l) hadde fått lov til å bli med i Folkebevegelsen fra starten. Sånt er i beste fall synsing. 

Seierstad rosemaler også den interne organisasjonsstriden i Nei til EU etter seieren i 1994. Sterke krefter, anført av sentrale SV-ere, ønsket i 1995 i praksis å nedlegge organisasjonen. De måtte imidlertid bøye av for et opprør fra fylkeslaga. Det er dette opprøret vi kan takke for at Nei til EU fremdeles er den krafta og informasjonsressursen som organisasjonen faktisk er, i stand til å fronte kampen for å få Norge ut av EØS. Den kjensgjerninga blir nedtonet av Seierstad, som sjøl var part i organisasjonsstriden den gangen.

 Finn plass i bokhylla

Men disse innvendingene må ikke få overskygge at boka gir et godt historisk innblikk i EU-kampen gjennom et halvt århundre. Høydepunkter som båtstafetten, markeringa i Ullensvang, historia til fylkeslaga, markeringa i Tromsø, den ekstraordinære LO-kongressen, stjernemarsjen – alt er med. Boka er rikt illustrert med massevis av flotte fargebilder fra hele landet. Ei egen bildegruppe i Nei til EU har jobba i flere år for å framskaffe det rikholdige materialet. 

Folket sa nei. Nynorsk. Illustrert, 320 sider.
Det Norske Samlaget.

Les også Heming Olaussens kronikk:  20 år siden nei-seieren i 1994: Feiring – og fortsatt kamp

Personvernmelding